Kjartan sitt brev til statsministeren.
Kjære statsminister.
Som borger i vårt kjære land både har jeg og føler et ansvar for fellesskapet.
Det er grunnen til at jeg prøver å få personlig kontakt med deg.
Er usikker på hvilket språk jeg skal benytte for å få fram mitt budskap.
Kjenner din interesse for fotball og velger derfor et uttrykk fra fotballterminologien
for å belyse et alvorlig problem vi har i vårt samfunn idag.
Du er kjent med følgene det får for et fotballag når det ikke lenger er kontakt mellom
forsvar og midtbane eller midtbane og de på topp.
Det er slik manglende kontakt jeg mener det er i samfunnet vårt idag og som, hvis ikke noe gjøres,
vil kunne føre til ruin. Min uro knytter sg direkte til min egen situasjon og mine egne erfaringer
og er derfor på ingen møte noen som helst form for synsing eller "forståsegpåing".
Den videre diskusjonen relaterer seg til denne, min situasjon, og innbefatter arbeidslivet,
trygdeetaten og helseetatene. De tre gruppene som representerer forsvar, midtbane og de på topp er: "den menige mann",
"helseetatene og trygdeetaten" og tilslutt den gruppen statsministeren tilhører "de som styrer".
De siste årene har sykefraværet og antallet uføre økt foruroligende.
Myndighetene og arbeidslivet har samarbeidet for å finne virkemidler som ka snu denne uheldige trenden
og hindre et samfunn å gå i oppløsning. Dere som styrer landet vårt lager lover, regler
og forordninger som i mamge tilfeller kan sammenlignes med å "male over rust".
Det ser flott ut; men under den blanke overflaten brer rusten seg.
Vær snill å ha meg unnskyldt Bondevik, men mye av det som blir iverksatt passer utmerket i pene taler
i hyggelig lag hos samfunnets topper, men er medvirkende til en forsuring av hverdagen for mange
og er destruktivt for oss alle på lang sikt. Jeg vil forsøke å legge frem mine erfaringer
uten at "saken" blir for spesifik til at den kan omtales. For det er jo nettopp slikt myndighetene
benytter seg av for på en behendig måte kan vri seg unna ubehagelige spørsmål.
Jeg har arvet dårlige knær av min salige far. Disse knærne har resultert i smerter,
til tider store smerter, bevegelseshemming og kraftig redusert livskvalitet for meg.
I tillegg er fellesskapet påført utgifter til medisinsk og psykologisk behandling,
Økonomisk støtte under sykdom og saksbehandling i tilhørende etater.
Hva er det så jeg er misfornøyd med.
Jo, i påvente av at noe blir gjort med knærne mine går tiden.
Jamen du får jo sykepenger. Ja, men bare i 52 uker og etter det blir det smalhans økonomisk.
Ikke bare skal jeg gå dag ut og dag ut med smerter.
Men tanken på hvordan det kommer til å gå med knærne (kan risikere å havne i rullestol),
hvordan jeg vil klare meg økonomisk og hvordan jeg vil klare meg i hverdagen er mange ganger nesten uutholdelig.
Tenk om jeg kunne komme tilbake til jobb, om enn midlertidig, til operasjon som fikser knærne var mulig
og innen en tidsramme som ikke ødelegger livet mitt økonomisk.
Tenk hva det ville spart samfunnet for utgifter hvis jeg kunne gå tilbake til jobb.
Nettopp det du og dine i styre og stell ønsker.
Arbeidslivet er pålagt å legge til rette for en arbeidstaker å kunne utføre sitt arbeid.
Men dere har aldri tenkt på at arbeidsgiver kanskje ikke bryr seg.
Ingen reaksjoner ovenfor en slik arbeidsgiver intet ris bak speilet.
Og i tillegg har arbeidsgiver undertegnet avtalen om inkluderende arbeidsliv og skryter av dette i festlige anledninger.
Trygdeetaten er pålagt å tjene trygdemedlemmene.
Vel, jeg kunne ramset opp en rekke lite tiltalende beskrivelser av etatens arbeidsmetoder og medarbeidere
men det hadde sikkert blitt oppfattet useriøst så jeg lar det være.
Jeg arkiverer selvfølgelig alle dokumenter.
Statsministeren har sannsynligvis den oppfatningen at trygdeetaten tar samfunnsøkonomiske hensyn;
dvs forvalter samfunnets midler til det beste for oss alle.
Må nok skuffe deg Bondevik, slike hensyn er ikke i etatens forskrifter. (ref trygdekontoret)
Setter min lit til at våre medisinere en gang klarer å fikse knærne mine.
Men jeg skjønner det kan ta tid, veldig lang tid.
For når det er mulig å bruke 4 mnd på å vurdere å i det hele tatt kalle meg inn til undersøkelse
så må man smøre seg med tålmodighet.
Hva gjøres idag.
Vel jeg spiser min daglige dosis medikamenter uten at dette tilsynelatende har noen virkning.
Jeg mottar mine månedlige sykepenger; så lenge det varer.
Jeg lever med mine smerter og min bevegelseshemming.
Joda familie og venner hjelper og viser omtanke,
men de Bondevik, de som du også så ublu skryter opp i skyene i dine festtaler, de gjør ikke det de er satt til å gjøre.
De gjør ikke jobben sin. De har faktisk skylden for at midlene du er med å bevilge
ikke blir forvaltet slik det sannsynligvis har vært ment, nemlig til samfunnets beste.
Jeg ønsker bare å komme tilbake til jobb jeg. Men jeg er jo syk og jeg har vondt.
Ja vet det, men det som kan hjelpe meg på kort sikt, slik at jeg og mange med meg kommer tilbake til jobb,
det får jeg ikke.
Kostbart da tenker du.
Vel kostnadene for en årsbehandling utgjør 1/15 av min brutto sykelønn pr år.
Du må gjerne spørre meg Bondevik, hva jeg selv har gjort for å bedre min situasjon.
Ser på meg selv som en ressursperson og har gjort nytte av mine kunnskaper for å lære mest mulig om min sykdom
og alternativer for behandling. Har kommet i kontakt med andre i damme situasjon for å lære av de erfaringer disse har gjort seg.
Alternativ medisin og healing blir prøvd.
Forsøkt å tjene meg selv og felleskapet ved å øve press på de andre partene i min sak. Dokumenthaugen blir bare større og større.
Prøver å smile hver dag i det minste litt.
Spør meg, så får du hele historien.
Ærbødigst
Kjartan Iversen
| Denne siden har vært besøkt
|
Klokken er nå |